Hans fulle navn er Борис Васильевич Спасский - Boris Vasiljevitj Spasskij.
På engelsk har de fått det til å bli "Boris Spassky" og det er nok den versjonen han er mest kjent under.
Født: 30.januar 1937 (fyller altså 80 neste måned!)
Bor nå i Moskva siden 2012 etter et lengre opphold i Frankrike, med fransk statsborgerskap siden 1976.10. Verdensmester 1969-1972
26 VM Tigran Petrosjan - Boris Spasskij
1969 Moskva
24 partier, verdensmester beholder tittelen ved uavgjort match
27 VM Boris Spasskij - Bobby Fischer
1972 Reykjavik
24 partier, verdensmester beholder tittelen ved uavgjort match
Spasskij tapte 8,5-12,5, 3:7 i seire. Fischer blei den 11. verdensmesteren.
Spasskij spilte sjakk også etter at han mistet tittelen. Han hadde alt tatt flere gull i sjakk-OL med Sovjet-landslaget og han hadde også spilt på førstebordet i den berømte kampen USSR vs Rest of The Worldi 1970, men da han flyttet til Frankrike, ble fransk statsborger og begynte å spille for det franske OL-laget ble det naturlig nok slutt på gullmedaljene.
Han blei sett på som men såkalt universell spiller, en spiller uten særlige svakheter, men heller kanskje ikke noen "brillianser". Da Kasparov skulle innlede kapitelet om Spasskij i sitt verk "Predecessors III" fant han i motsetning til dennes forgjengere ikke noen klare trekk som gjorde ham unik. Det var noe uklart og tåkete over ham.
Han er blitt sammenlignet med Lasker på av sin mer pragmatiske holdning til spillet, men Kaspoariv nevner selv at Spasskij ligger nærmere Aljekhin og Tal enn Botvinnik, Smyslov og Petrosjan. Han betoner dermed fighter-vilje og motstandsvilje som egenskaper hos Spasskij.
Spasskij var vel ikke blant største åpningsteoretikerne, men han har påvirket flere varianter, blant dem Marshall i Spansk, Lukket sicilianer, Leningrad varianten i Nimzo og Caro Kan.
Best er han nok, for ettertiden, kjent som han russeren som tapte til Bobby Fischer i det som regnes for verdens største VM-finale som hadde alt, og som til og med hadde kampen mellom supermaktene, etter amerikanernes syn og følgelig også i deres propaganda, en kamp mellom "The Good and The Bad".
Synet på hvem som var "The Good" og hvem som var "The Bad" bør nok nyanseres når en i ettertid reflekterer over hva som hendte der oppe på Island. Fischers oppførsel, der han forlot heile matchen etter første parti, kvalifiserte ham jo til diskvalifikasjon direkte, men Spasskij med en stor beholdning av "sportsmanship" og tilsvarende også som gentleman, ville spille videre. Han syntes synd på gutten og regnet vel også med å slå ham, da han i klassiske partier aldri hadde tapt for Fischer. De russiske lederne satt stort press på Spasskij for å få ham til å legge inn enn en protest og forlange matchen og VM-tittelen vunnet, men Spasskij nektet.
Senere har Spasskij kommet med kommentarer som tyder på at han nok angret på det, Han kunne bare ha reist av gårde med tittelen, som han sa.
Men det var jo historisk avgjørelse, en avgjørelse som hindret at myten om Fischer blåste bort med vinden!
Spasskij er for øvrig skuffet over filmen "Pawn Sacrifice" (2014) som handler om denne matchen og forspillet. Det var ikke slik det skjedde, sier Spasskij. Spesielt er han skuffet over at det faktum at han viste en god sportsånd og positiv holdning til å fortsette matchen og dermed sette tittelen på spill unødig, ikke blir nevnt med et eneste ord i filmen.
Fischer og Spasskij hadde for øvrig et godt forhold noe som også første til at Fischer holdt sitt løfte om en returmatch. Denne ble imidlertid holdt for seint til å handle om VM-tittelen, verken formelt eller reelt, dessuten hadde jo FIDE avskaffet revansjkampene noen år før Fischer tiltrådte.
Men de møttes da 20 år etter i Santi Stefan og Beograd i et Jugoslavia som var lest i "interdictum" av FN pga av interne krigshandlinger. Slikt blir det jo bråk av.
Bortsett fra de dramatiske omgivelsene matchen blei spilt i var dette nok ikke en kamp for sjakkhistorien kvalitetsmessig. Et positivt ting kan trekkes ut, en remisandel på kun 50% lar seg høre.
Fischer vant for øvrig 10:5 i seire i en 30 partiers match. Eller 17,5-12,5 totalt.
Les det interessante intervjuet med Spasskij her:
Intervju med Boris Spasskij i Sport Express juni 2016
Spasskij tapte 8,5-12,5, 3:7 i seire. Fischer blei den 11. verdensmesteren.
Spasskij spilte sjakk også etter at han mistet tittelen. Han hadde alt tatt flere gull i sjakk-OL med Sovjet-landslaget og han hadde også spilt på førstebordet i den berømte kampen USSR vs Rest of The Worldi 1970, men da han flyttet til Frankrike, ble fransk statsborger og begynte å spille for det franske OL-laget ble det naturlig nok slutt på gullmedaljene.
Han blei sett på som men såkalt universell spiller, en spiller uten særlige svakheter, men heller kanskje ikke noen "brillianser". Da Kasparov skulle innlede kapitelet om Spasskij i sitt verk "Predecessors III" fant han i motsetning til dennes forgjengere ikke noen klare trekk som gjorde ham unik. Det var noe uklart og tåkete over ham.
Han er blitt sammenlignet med Lasker på av sin mer pragmatiske holdning til spillet, men Kaspoariv nevner selv at Spasskij ligger nærmere Aljekhin og Tal enn Botvinnik, Smyslov og Petrosjan. Han betoner dermed fighter-vilje og motstandsvilje som egenskaper hos Spasskij.
Spasskij var vel ikke blant største åpningsteoretikerne, men han har påvirket flere varianter, blant dem Marshall i Spansk, Lukket sicilianer, Leningrad varianten i Nimzo og Caro Kan.
Best er han nok, for ettertiden, kjent som han russeren som tapte til Bobby Fischer i det som regnes for verdens største VM-finale som hadde alt, og som til og med hadde kampen mellom supermaktene, etter amerikanernes syn og følgelig også i deres propaganda, en kamp mellom "The Good and The Bad".
Synet på hvem som var "The Good" og hvem som var "The Bad" bør nok nyanseres når en i ettertid reflekterer over hva som hendte der oppe på Island. Fischers oppførsel, der han forlot heile matchen etter første parti, kvalifiserte ham jo til diskvalifikasjon direkte, men Spasskij med en stor beholdning av "sportsmanship" og tilsvarende også som gentleman, ville spille videre. Han syntes synd på gutten og regnet vel også med å slå ham, da han i klassiske partier aldri hadde tapt for Fischer. De russiske lederne satt stort press på Spasskij for å få ham til å legge inn enn en protest og forlange matchen og VM-tittelen vunnet, men Spasskij nektet.
Senere har Spasskij kommet med kommentarer som tyder på at han nok angret på det, Han kunne bare ha reist av gårde med tittelen, som han sa.
Men det var jo historisk avgjørelse, en avgjørelse som hindret at myten om Fischer blåste bort med vinden!
Spasskij er for øvrig skuffet over filmen "Pawn Sacrifice" (2014) som handler om denne matchen og forspillet. Det var ikke slik det skjedde, sier Spasskij. Spesielt er han skuffet over at det faktum at han viste en god sportsånd og positiv holdning til å fortsette matchen og dermed sette tittelen på spill unødig, ikke blir nevnt med et eneste ord i filmen.
Fischer og Spasskij hadde for øvrig et godt forhold noe som også første til at Fischer holdt sitt løfte om en returmatch. Denne ble imidlertid holdt for seint til å handle om VM-tittelen, verken formelt eller reelt, dessuten hadde jo FIDE avskaffet revansjkampene noen år før Fischer tiltrådte.
Men de møttes da 20 år etter i Santi Stefan og Beograd i et Jugoslavia som var lest i "interdictum" av FN pga av interne krigshandlinger. Slikt blir det jo bråk av.
Bortsett fra de dramatiske omgivelsene matchen blei spilt i var dette nok ikke en kamp for sjakkhistorien kvalitetsmessig. Et positivt ting kan trekkes ut, en remisandel på kun 50% lar seg høre.
Fischer vant for øvrig 10:5 i seire i en 30 partiers match. Eller 17,5-12,5 totalt.
Les det interessante intervjuet med Spasskij her:
Intervju med Boris Spasskij i Sport Express juni 2016
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar