Frontbildet i dagens luke er omslagsbildet fra "Die hypermoderne Schachpartie" av Savielly Tartakower som kom ut i Wien 1925.
Jeg var på nippet til å kalle hypermodernistene som "sjakkens revolusjonære", men trakk det tilbake fordi det i begrepet "revolusjon/revolusjonær" ligger et element av paradigmeskifte. Det ble det ikke selv om hypermodernistene kom opp med mange radikale idéer og selv om det ble heftige diskusjoner, ja til og med krangler mellom disse hypermodernistene og de som var tro mot Steinitz sine dogmer. Særlig ble det hett mellom Siegbert Tarrasch som en forsvarer og utvikler av Steinitz sine teorier og nettopp Savielly Tartakower som en frispråklig, vittig og provoserende forkjemper for de nye idéene.
Vi kan godt bruke en dialektisk metode her og si at en tese - Steinitz/Tarraschs teorier, møtte sin antitese - hypermodernismen, og ble til en syntese på et høyere nivå. Resultatet av dette teoretiske skismaet på 1920 tallet ble at mange elementer fra hypermodernistene ble tatt opp i sjakkteorien og er gangbare den dag i dag.
En kuriositet er at ingen av forkjemperne for hypermodernismen ble noen gang verdensmestre. Det vil føre for langt i denne lille luka å lage noen utredning på hvorfor ikke, men mange tilhørte i alle fall toppen av de beste sjakkspillerne i sin tid: Savielly Tartakower har jeg nevnt, Aron Nimzowitch kommer jeg tilbake til, Richard Reti, Ernst Grünfeld er to andre som kan nevnes.
Det er blitt hevdet at disse hypermodernistene kjedet seg ved å spille etter Steinitz sine teorier og dogmer og at de derfor fant ut nye måter å se og spille sjakk på. Det kan være det var av kjedsomhet, men uansett var resultatet at de beriket sjakken, en berikelse den nyter godt av den dag i dag.
Det er særlig to verk og to personer som stikker seg fram i første rekke blant hypermodernistene. Det er allerede nevnte "Die hypermoderne Schachpartie" av Savielly Tartakower (1925) og "Mein System" av Aron Nimzowitsch (1925-26 i fem hefter).
Han døde 05. februar 1956 i Paris. Han snakket flytende tysk og fransk, men tok først polsk siden fransk statsborgerskap!
Hans opus magnum "Die hypermoderne schachpartie" er egentlig en partisamling oppdelt etter åpninger med mange kommentarer og analyser. Den har også presentasjoner og bilder av datidens mest kjente spillere og noen spesialkapitler som "Was is ein Fehler?" og "Figurentanz".
Tartakower var som sagt en vittig fyr med skarp tunge og hans aforismer, også Tartakowerismer har gjort ham udødelig. Noen av dem er ofte blitt sitert i "sjakk-på-TV program" av blant annet Hans Olav Lahlum. De mest kjente er:
Det er alltid best å ofre motstanderens brikker
Feilene ligger der, klare til å bli utført
Vinner av et parti er den som gjør den nest siste tabben.
Ikke noe parti er blitt vunnet ved at en gir opp
Taktikk er hva du gjør når det er noe å gjøre, mens strategi er noe du gjør når det ikke er noe å gjøre!
Et sjakkparti har tre faser: Åpningen der du håper du står bedre, midtspillet der du tror du står bedre og sluttspillet hvor du vet at du står til tap.
Før vi går over til Nimzowitsch og hans "Mein System" må jeg jo nevne det som er hovedlæren i den hypermoderne sjakken.
De bestred nødvendigheten av å lage et sterkt sentrum, det er ikke nødvendig å besette sentrum med bøndene, men du kan heller kontrollere det med dine offiserer, hvorav flankering av løpere var et viktig grep og så seinere, når tiden er inne, gå til angrep på sentrum med dine bønder.
Men hypermodernisme var mer enn det, noe jeg kommer tilbake til under Nimzowitsch nedenfor.
Aron Nimzowitsch født 07.november 1886 i Riga, Latvia, Død 16.mars 1935 i København, 48 år gammel. Hans flyttet til København i 1922 og ble dansk statsborger.
Nimzowitsch var en av de aller beste turneringsspillerne i sin tid og vant mange av de sterkeste turneringene, bl.a. den berømte i Karlsbad 1929 . Det er imidlertid blitt påstått at han var en dårligere match-spiller og om han hadde fått sjansen, ville han bukket under for Capablanca og Aljekhin, men det er jo hypotetisk.
Mein System tilhører en av sjakklitteraturens sentrale bøker, selv om Bernt Larsen, den danske storspilleren mener at den kun er deler av et system. Boka bygger på tidligere teori, men tilfører den noe nytt på flere felter. Jeg kan nevne bondestillinger,fribønder, han kaller dem forbrytere som må bak lås og slå, blokade, forposter som begge utføres best av springere, inntrenging på 7. og 8.raden, profylakse altså overdekking. dobbeltbønder og isolerte bønder, spesielt den dynamiske kraft til den isolerte dronningbonden (på engelsk kalt IQP).
Boka passer også godt som lærebok og jeg vet den blei brukt mye i skolesjakken i tiden før 1990.
Sett med nåtidens øyne virker jo også Nimzowitsch sine framstillinger til tider dogmatiske for dagens mer pragmatiske spillestiler.
Utrykket "trusselen er farligere enn utførelsen" skal også ha kommet fra Nimzowitsch , men her tror jeg det verserer forskjellige historier.
Til slutt, vi finner flere åpninger og varianter som bærer både Tartakower og Nimzowitsch sine navn. I tillegg er det en rekke andre åpninger som alle indiske forsvar, katalansk, Aljekhins forsvar, Retis åpning og flere har sine idéer på hypermodernismens sjakkfilosofi.
Hypermodernismen var et opprør, men den blei ikke en revolusjon og den føyet seg etter hvert inn i det bestående og blei et positivt tilskudd til sjakkteorien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar